Hvorfor PLM?

Historisk

Jeg har jobbet med CAD, PDM og PLM en stund nå. Ofte ser jeg at mange bedrifter har fått god kontroll på CAD og PDM i løpet av de siste 20 årene, selv om det fortsatt finnes betydelig uutnyttet potensial i begge. Dette gjelder for eksempel parameterstyrt og/eller automatisert design på CAD-siden, samt gode godkjenningsrutiner og revisjonskontroll på PDM-siden (mer om det en annen gang).

‍

Computer Aided Design, Product Data Management, Product Lifecycle Management

Disse begrepene henger gjerne tett sammen. Men det man ofte ikke tenker på er at PLM er så fryktelig mye mer enn produktsentrisk tankegang. Det er mye mer enn en utvidelse av teknisk avdeling, og langt mer enn bare en måte å dele designinformasjon med resten av bedriften på.

Så hvordan er PLM mer enn produktsentrisk; nettopp produkt er jo en sentral del av begrepet? Essensen av PLM er ikke å dele produktinformasjon ut i bedriften (og utenfor bedriften). Det er prosessene; en digitalisering, strukturering og systemisk styring av prosessene. Simpel deling av (store mengder) data finnes det enormt mange alternativer for (SharePoint, Dropbox og alt jeg ikke nevnte) Det PDM er for produktdataene, er PLM for produktprosessene.

CAD (eventuelt DAK;  Data Assistert Konstruksjon) revolusjonerte fullstendig måten man designet produkter på, og da man etter hvert kunne ha hele produktet foran seg i 3D skapte dette en helt annen forståelse for både hvordan produktet så ut, men også interaksjonen mellom produktets bestanddeler.

PDM oppstod fordi det ble nødvendig å systematisere og administrere de store mengdene data som fulgte med innføringen av CAD. Da CAD-teknologien gjorde det mulig å utvikle og visualisere produkter digitalt, vokste datamengden raskt, og behovet for et strukturert system for håndtering av denne informasjonen ble tydelig.

PLM kom nok mer som et effektiviseringstiltak. Veldig ofte snakker man i PLM-verdenen om tid-til-marked (time-to-market). Her ønsket man å korte ned tiden før andre deler av organisasjonen begynte å jobbe med produktet og heve kvaliteten på endringsarbeider. Særlig sistnevnte er ofte suksessfaktor ved innføring av PLM. Det skal vi se på i et senere innlegg.

‍

Organisatorisk

Så, gitt at man har et godt fungerende utviklingsmiljø med et CAD-system godt integrert med et velkonfigurert PDM-system, hvor eksempelvis «hvemsomhelst» i organisasjonen kan hente dokumentasjon. Hva har man å hente på et PLM system? Man kommer tross alt langt i struktureringen og organiseringen av dataene med PDM?

Her kommer nettopp prosessene inn; PDM-systemer legger sjelden godt til rette for prosesser utover teknisk avdeling. PLM har (bør ha) derimot et fugleperspektiv på organisasjonen og søker å produktsentrisk binde sammen prosessene i avdelinger og disipliner i organisasjonen: (eksempelvis) salg, produktutvikling, innkjøp, testing, produksjon, kvalitetssikring, leveranse, ettermarked/tjenestelevering. Eksempelvis ved:

• at teknisk avdeling er tidligere med i salgsprosessen

• at innkjøpsavdelingen er med tidligere og kan planlegge innkjøp tidligere, men også påvirke særlig valg av komponenter med lang leveringstid / høy kostnad / kritisk ytelse.

• at testavdelingen kan planlegge nødvendig og påkrevd testing med tilhørende behov for utstyr og mulig innkjøp av dette.

• at produksjonsavdelingen er tidligere med i designprosess for planlegging, men også for å påvirke designvalg med hensyn på produksjonsvennlighet

• at kvalitetsavdelingen tidlig kan være inne og besørge at krav oppnås; det være seg egne krav, kundekrav, myndighetskrav eller andre krav til produktet.

• at leveranseavdelingen er tidlig inne og kan påvirke utforming for logistiske hensyn (form, vekt, størrelse osv.), dokumentkrav ved leveranse (produsere og validere sluttdokumentasjon i sanntid mens produktet utvikles, testes og produseres)

• at ettermarked kan påvirke standardisering rundt reservedeler, servicevennlighet (er det enkelt å vedlikeholde produktet?)

Dette eksemplifiserte hva PLM kan løse, forbedre og effektivisere for bedre organisatorisk samhandling. Sentralt ligger ofte at de ulike avdelingene samhandler mot samme stykkliste eller BOM (Bill of Material), men med ulik synspunkt. Dette vil jeg dykke dypere ned i senere.

‍

Teknisk

Det tekniske et PLM-system løser er å sy sammen ulike kilder for informasjon. Ofte oppstår informasjon (data) på ulike steder i organisasjonen og til ulike tider. Med mange enheter og individer som skal samhandle blir det fort uoversiktlig og kaotisk, og man trenger prosesser som binder dette sammen. Sånn sett sier jeg ofte at alle har PLM implementert på en eller annen måte. Men å overordnet systematisere, organisere og ikke minst definere prosessene er noe jeg ofte ser ikke er gjort i tilstrekkelig grad. Det er her et digitalt system som tar vare på integriteten av prosessene og håndterer interaksjonen mellom datakilder og tilhørende prosesser blir viktig. Det er to elementer av systemet jeg vil trekke frem som helt essensielle:

• Systemet må være så effektivt at det ikke vil gå raskere å gjøre ting utenom. Systemet må være bygd for å understøtte og effektivisere de eksisterende/ønskede prosesser, ikke pålegge unødvendige prosesser og merarbeid.

• Så er det også helt elementært at systemet har en lav brukerterskel. At det er så intuitivt at brukere som ikke er IT-eksperter blir venn med systemet og ser verdien for seg selv av å faktisk bruke det

Med referanse tilbake til PDM, så er det viktig å trekke frem at det ofte finnes mer enn ett PDM-system alternativt flere CAD-systemer som produserer data som ikke lett håndteres i det eksisterende PDM-system. Da vil et PLM-system ofte være nøkkelen til å sy sammen disse datakildene i ett punkt som til enhver tid er oppdatert («single source of truth»). Jeg vil komme tilbake til hvordan dette kan løses teknisk siden.

‍

Finansielt

Jeg pleier ofte å understreke at målet med å implementere PLM ikke er å redusere antall ansatte, men å frigjøre tid til mer meningsfylt arbeid. Slik øker vi produktiviteten i den eksisterende organisasjonen: vi leverer mer og/eller raskere uten økte lønnskostnader. Dette gir oss et konkurransefortrinn: høy leveranse per ansatt. Samtidig styrker vi motivasjonen blant ansatte: de får bruke tiden på det de er ansatt for og brenner for. Vi reduserer papirarbeid og frigjør mer tid til verdiskapende arbeid.

Forretningsutfall man kan forvente (og måle) er:

• Topplinje: Kortere tid‑til‑marked, flere lanseringer, høyere «attach rate» i service.

• Bruttomargin: Mindre rework/avvik, kontrollerte endringer, bedre kvalitet og leverandørsamarbeid.

• OPEX: Redusert tidsbruk på leting, manuelle overleveringer og e‑postbaserte prosesser; færre ad‑hoc avklaringer.

• Arbeidskapital: Bedre planlegging gir lavere lagerbinding og færre «long‑lead» stopp.

• Risikoprofil: Sporbarhet og dokumentkontroll reduserer regulatorisk og leveranserelatert risiko.

Faktiske muligheter til de ovennevnte utfall og konkrete måleparametre vil jeg presentere senere.

‍

Konklusjon

Så hvorfor PLM? Mitt «mission statement» er at jeg brenner for å hjelpe norsk industri i konkurransen mot den økende globaliserte konkurransen som i større og større grad baseres på arbeid og utvikling i såkalte lavkostland. Her har ikke vi i Norge en sjanse på lønnskostnader. Jeg mener at PLM er den største og beste muligheten for norske industriarbeidsplasser; fra Top management til de som «faktisk får ting gjort» til å bli så effektive at de likevel utfordrer og vinner den globale konkurransen. Men det haster; det må gjøres grep her og nå! Jeg ser frem til å brette opp ermene og vil i tiden som kommer legge ut flere innlegg her med mer detaljer rundt PLM. Ta kontakt for en prat om muligheter for din bedrift. De er garantert til stede!